Hei!
Sliter litt med å skrive slike "tankeinnlegg", fordi jeg synes det er skummelt at så mange leser det jeg skriver. Synes også det er vanskelig å vite hva jeg skal skrive om og hvor jeg skal starte. Men når jeg har så mange jeg kan nå til og mange yngre som ser opp til meg- så føler jeg det er viktig å komme med slike innlegg i blant.
Det jeg vil ta opp i dag, er det enorme fokuset på utseende og kropp vi har nå i 2013. Jeg føler faktisk at det aldri har vært værre. Du kjenner sikkert på det selv og jeg skal love deg at jeg gjør det! Først og fremst tror jeg at det er nåtidens teknologi og globaliseringen som er en av de største grunnene til det store fokuset på kropp og utseende. Her i den vestlige delen av verden, er de fleste på internett. I Norge har vel så og si alle ungdommer tilgang til internett og bruker sosiale medier som facebook, blogg og instagram flittig. Kanskje spesielt på instagram, ser vi daglig disse perfekte jentene med de uvirkelige kroppene. Vi følger fitnessprofiler i håp om å få inspirasjon til å kanskje klare å oppnå en så "fantastisk" kropp selv. Vi ser bilder av Adriana Lima, Megan Fox og andre vakre kvinner fra verden rundt og blir skuffet i det vi ser vårt eget speilbilde. Vi lager havrepannekaker, smoothies, spiser supersunt, trener og mange kanskje sulter seg i håp om å en dag nå idealkroppen vi daglig ser på sosiale medier. Vi legger ut bilder av oss selv ferdigfikset hvor vi kanskje har brukt lang tid på å retursjere bort urenheter, lagt på forskjellige effekter, stiller oss i vinkler hvor vi ser tynnest mulig ut ++. Disse legger vi ut på sosiale medier som facebook og instagram fordi vi søker bekreftelse på at vi ser bra nok ut. Som oftest av ansikt men også bikinikropp- og håper selvfølgelig på flest mulig likes og gjerne followers (instagram). Slik er det nå i år 2013.
Fy faen så slitsomt det er. Jeg føler dette presset så ekstremt selv og blir nesten kvalm av hvor fiksert jeg har blitt på min egen kropp og mitt eget utseende. Jeg vet at en stor grunn til at jeg har fått dette syke presset over meg er fordi jeg er en så offentlig person. Jeg har mellom 30 og 40.000 lesere på bloggen min hver eneste dag og det har jeg hatt i mange år. På bloggen min kan hvem som helst legge inn anonyme kommentarer og kommentere mitt utseende. For ca 1 år siden var jeg veldig missfornøyd med kroppen min og hadde gått endel opp i vekt. Dette fikk jeg daglig høre på bloggen min, hvor feit jeg var, hvor store lårene mine hadde blitt, at jeg hadde bollefjes, at jeg måtte slutte å spise og at jeg ikke var tynn som de andre bloggerne. Dette slet veldig på selvtilitten min og det er utrolig tøft å være i tenårene og lese slikt. Jeg turte ikke legge ut bilder av underkroppen min, i frykt for at noen skulle kommentere at jeg hadde store ben. Bikinibilder la jeg kanskje ut 2 ganger til tross for at det var sommer, der trakk jeg inn magen så mye jeg kunne, holdt armene over hoftene og turte ikke lese kommentarene. Dere som ikke har blogg opplever mest sansynlig ikke dette i og med at ingen tør å vise identiteten sin når de skriver slike kommentarer. Det kom selvfølgelig til det punktet hvor jeg hatet min egen kropp, var overbevist over hvor feit jeg var og ikke så noen annen utvei enn å omlegge kostholdet mitt og begynne å trene. Jeg skal ikke si at jeg ikke er glad for at jeg gjorde det i dag, for jeg har det mye bedre med meg selv nå men føler meg dårlig når jeg tenker på grunnen til at jeg gjorde dette. Jeg vet selv at jeg er med på å øke kroppspress når jeg legger ut feks bikinibilder på instagram og blogg, men grunnen til at jeg gjør dette er fordi jeg ønsker bekreftelse. Akkurat som dere gjør. Jeg har SÅ lenge hørt hvor feit og ekkel jeg er og håper at jeg nå kanskje er bra nok. Disse anonyme knuste selvtilitten min og ved å legge ut slike bilder prøver jeg å bygge den opp igjen. Jeg synes det er skummelt at jeg bryr meg så mye om andres meninger, trenger den jævla bekreftelsen for å ha det bra med meg selv og noen ganger skulle jeg faktisk ønske at internett ikke fantes. At jeg ikke hadde 87000 følgere på instagram og titusner av lesere på bloggen som jeg føler jeg må se best mulig ut for. Ingen som dømmer meg og ingen anonyme kommentarer om hver minste feil ved useendet mitt.
Det er selvfølgelig ikke bare kroppspress, selvom jeg har kjent spesielt mye på dette. Ansiktet mitt blir jo selvfølgelig også vurdert av disse tusentalls menneskene og jeg skal love dere at jeg får vite det som er feil. La oss ta et eksempel, nesen min. Jeg har aldri i mitt liv tenkt over nesen min, verken positivt eller negativt. Jeg har aldri hatt en annen mening enn at den er helt grei og passer mitt fjes- selvfølgelig helt til jeg ble en "kjent" person. Jeg får ofte kommentarer om at nesen min er alt for stor og at jeg burde opperere den. For noen uker siden fikk jeg en kommentar her på bloggen som lød slik " You should do a nosejob, then ur perfect". Dette er noe jeg aldri hadde fått høre med mindre jeg hadde hatt denne bloggen. Jeg husker kommentaren ordrett og den gikk rett inn på meg. Jeg løp rett inn på badet og studerte nesen min- kanskje er den for stor? Kanskje jeg hadde sett mye penere ut med en mindre nese? Etter den kommentaren har jeg tenkt mye over nesen min, prøvd å konturere den mindre med sminke og studert den på bilder. Hvordan kan man bli så obsessed av anonyme kommentarer?! Det værste av alt, for ca en uke siden tok meg selv i å google "nosejob" og så lenge på før/etter bilder. For å ha sagt det så er dette IKKE noe jeg kommer til å gjøre, for jeg skal ikke la de anonyme vinne igjen. Jeg er født slik jeg er, den nesen er MEG og sånn får det bare forbli uansett hvor stygg den kanskje er. Men jeg synes det er så ekkelt av å se hvor påvirket jeg faktisk blir- føler meg teit og svak.
Jeg vet egentlig ikke helt hva konklusjonen på dette innlegget skal være, for jeg vet at sosiale medier tar av og at både utseende og kroppspress mest sansynlig bare vil bli værre. Kanskje det bare kan hjelpe dere å lese at jeg også er akkuratt der dere er? At jeg føler minst like mye på det selv og både sliter og har slitt veldig med det? Det er jævlig kjipt, det er sykt slitsomt og jeg skulle av hele mitt hjerte ønske at jeg ikke brydde meg om andres kommentarer og meninger om meg og min kropp. Men vi er tenåringer, vi er sårbare og det er ikke så lett. En ting vi må huske på som jeg ofte prøver å minne meg selv på, er at vi ser oss selv mye "styggere" enn alle andre gjør. Hvor mange ganger har du ikke hørt en veninne si at hun har dårlig selvtilitt og føler seg stygg, når du genuint synes hun er utrolig vakker og ikke skjønner hvordan hun kan tenke slik om seg selv? Uansett hvor mange som skriver til meg hvor pen jeg er, klarer jeg ikke tro på dem. Jeg ser kun feilene ved min kropp og ansikt, ikke det positive. Jeg vet jeg ikke er den eneste og jeg regner med at mange ikke visste at jeg har slike tanker om meg selv.
Jeg synes vi skal prøve å tenke at vi er den vi er, og da får vi bare gjøre det beste ut av det. Uansett hvor mye jeg trener eller hvor sunt jeg spiser, vil jeg aldri kunne få like lange og tynne ben som VS modellene. Enkelt og greit fordi jeg kun er 165 cm høy og ikke har en slik kroppsbyggning. Sånn er det bare. DU er den perfekte versjonen av deg selv og DU er bra nok som du er. Noen er høye, andre er lave, noen har spinkel kroppsbyggning- andre kraftig. Vi er alle forskjellige og fine på hver vår måte. Du kan ikke bli noe du ikke er. Og om du tenker over det, hvor mye bryr du deg egentlig om veninnen din har litt ekstra fett på magen i sommer? Nei, du hadde vel ikke tenkt over det en gang. Men om du selv hadde lagt merke til litt ekstra hoftefett, ville det vært krise i dine tanker. En er sin egen værste fiende, desverre. Vil avslutte innlegget med å si at DU er vakker, og jeg synes vi sammen skal prøve å overbevise oss selv om at vi er bra nok som vi er. Prøv så godt du kan å ikke sammenlign deg selv med andre, for du er du, jeg er meg og de er de! ♥
- ANDREA BADENDYCK
.jpg)
.jpg)
